Hvordan kan folk som hverken ser eller hører ha glede av en tur i skogen? Jeg mener: de kan jo ikke akkurat nyte utsikten! Hvordan skal de vite om de går i en furuskog, blandingsskog, på et hogstfelt eller utfor et stup?

Jeg er så heldig å ha et yrke hvor jeg jobber med mennesker. Som tegnspråktolk og ledsager for døvblinde blir jeg av og til utfordret på ledsaging i terreng! I byen er bakken stort sett relativt flat og man har god plass til å navigere, men ta med en blind person ut i skogen så legger du merke til hvor brokete stiene kan være, med steiner, røtter, vannpytter, bakker og svinger! Greiner henger plutselig over stien i ansiktshøyde og snø kan gjemme hele stien!

Det å «bare» være blind utløser ingen rett til ledsager. Det finnes ledsagertjenester, men disse består stort sett av frivillige som ønsker å bruke av fritiden sin for å hjelpe andre. Hvis du har så dårlig hørsel i tillegg, at du kan defineres som døvblind, har du derimot rett til en tolk/ledsager som kan hjelpe deg! Det er her jeg kommer inn i bildet. Som ledsager kan jeg beskrive naturen rundt den døvblinde og han eller hun får informasjon om terrenget vi beveger oss i. Da tar jeg gjerne utgangspunkt i de tingene den blinde selv kan føle eller lukte (eller høre, hvis han hører litt) og fyller på med øvrige sanseinntrykk jeg får. Det krever at jeg er helt bevisst hva jeg ser og hører rundt meg.

Nettopp denne bevisstheten rundt hvilke sanseinntrykk man finner i skogen gjør hele opplevelsen flere hakk rikere for min egen del også! Døve og blinde kan fremdeles lukte regn og fuktig mose, kjenne sola som varmer i ryggen, vinden som leker med håret og snøføyka som pisker i ansiktet! Jeg har selv blitt mer bevisst på disse inntrykkene når jeg går i skogen og som et resultat av dette føler jeg en sterkere kontakt med naturen.

Harald-bøylen

Harald-bøylen

Bevegelse er naturligvis en utfordring. Det føles ikke alltid trygt med vanlig ledsagergrep ved albuen. Noen ganger kan den blinde gå bak ledsageren med godt grep om ryggsekken med begge hender, eller man kan gjøre som Harald: Harald Vik er døvblind og helt avhengig av ledsager når han skal ut på tur. Han har funnet opp en innretning som gjør det enkelt å bruke ledsager til joggeturer eller fotturer i skog og fjell. Oppfinnelsen har fått navnet Haraldbøylen og er høyt ansett av døvblinde i hele landet. Jeg er helt sikker på at blinde som har hørselen i god behold også kunne ha nytte av denne. Det er en bøyle laget av ståltråd og tovet ull. Den blinde og ledsageren holder i hver sin ende av bøylen. Den blinde kjenner da umiddelbart hvilken retning ledsageren beveger seg, om det går fortere eller saktere, til siden eller over en stor stein. Begge har mer frihet og mer kontroll enn ved vanlig ledsagergrep.

Når ord blir for knappe og beskrivelsen kommer til kort kan man «se» naturen på andre måter: ta og kjenne på! Det er ingenting i veien for å gå et par skritt utenfor stien, sette seg på huk og kjenne på blåbærtuene eller plukke med seg litt sopp! Du trenger ikke være blind for at det skal berike opplevelsen, jeg har selv begynt å ta andre sanser mer i bruk når jeg er i naturen. Lukter og taktile sanseinntrykk har blitt mye viktigere for meg enn tidligere. Jeg tar gjerne på ting, så vel som å se på.

Neste gang du setter deg ned ved en hyttevegg og spiser lunsj, ta en nærmere titt på lafteveggen du lener deg inntil! Kjenn på det gamle treverket. Lukt på stokkene. Plukk litt gress og kjenn hvordan det kiler på innsiden av hendene! Hør svalene som skriker og hvordan den svake susingen av vinden i tretoppene lenger borte bare understreker hvor stille det er ellers.

Nyt inntrykkene.